Introduksjon

Jens Bay (1940-2013) var forstander i det danske TAMU-systemet, og arbeidet fra 1974 og frem til sin død med utviklingen av konsekvenspedagogikken. Konsekvenspedagogikken «er utviklet som et samspill mellom en filosofisk inspirert ide og en pedagogisk praksis» (J. Bay 2005). Begrunnelsen for dette samspillet har vært å «sikre pedagogikkens validitet gjennom utprøving i praksis». Den viktigste målgruppa i utviklingsfasen har vært ungdom mellom 18 og 30 år som har falt utenfor det ordinære skolesystemet, og som av samfunnet har blitt definert som «ungdom med tilpasningsvansker». 

Konsekvenspedagogikk er likevel ikke knyttet til en bestemt målgruppe, men brukes i dag som referanse i arbeidet med utvikling av sosial handlingskompetanse hos så vel barn i barnehage som elever som går siste året på studiespesialisering i videregående skole og innsatte i frigangsfengsel. 

Konsekvenspedagogikk tar utgangspunkt i at barn og unge trenger sosial handlingskompetanse for å orientere seg i det fragmenterte og individualistiske samfunnet i dag. Pedagogikkens holdning er at mennesker utvikler seg til mennesker sammen med andre mennesker, og at det er normer og regler som regulerer samspillet mellom mennesker. 

Pedagogikkens arbeidsform er å bringe barn og unge i konflikt gjennom å synliggjøre ulike handlingsalternativer elevene har i fremtidige situasjoner. Elevene skal på den måten få mulighet til å lære at man har friheten til å velge sine handlinger, men dermed også er ansvarlig for konsekvensen av handlingen.